Om bøker og annet en torsdag kveld

Hvor langt skal man lese før man gir opp ei bok? 

Kjære J.K. Rowling og alle dere som bor i hva-nå-byen-heter-igjen. Jeg gledet meg til å lese denne boka. Nå har jeg lest meg gjennom gudene vet hvor mange sære innbyggere i denne byen og fått litt innblikk i forholdet mellom dem og ikke minst forholdet de har, eller hadde da, til denne mannen som plutselig finner det for godt å falle død om på en parkeringsplass. Dessverre så fungerer det ikke for meg. Boken ligger der så fint i nattbokhylla mi, men jeg legger meg heller til å sove (etter å ha sjekket mail, instagram, facebook, reeder, spilt et par runder wordfeud og quizbattle) enn å lese litt videre i boka. Jeg nærmer meg hundre sider, så det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Blir dere veldig veldig fornærmet om jeg legger dere vekk, eller rettere sagt leverer dere tilbake så dere igjen kan stå i displayet på biblioteket og friste andre lesere? Dere får det nok bedre der. Hva om jeg lover å gi dere en sjans en annen gang, senere, det kan jo rett og slett hende at dere ikke er kompatible med januar i det lange hvite huset?

Ellers? Livs Lyst. Det er lenge siden jeg har blitt så inspirert av interiørbilder som da jeg ramlet over denne bloggen for noen dager siden. Nå venter jeg på at mannen skal komme hjem fra reise slik at jeg kan overbevise ham også om at det eneste rette er å male kjøkkeninnredning og vegger helt lyst lyseblå, og aller helst overbevise ham om at han kan gjøre det mens jeg jobber nå som han starter på en ny friperiode. Jeg er også overbevist om at det eneste rette er en spesialtilpasset bokhylle oppe i ene hjørnet på det samme kjøkkenet, denne overbevisningen har riktignok mer med min egen livlige fantasi enn Livs Lyst å gjøre. Jeg må nok diske opp med treretters festmiddag både lørdag og søndag om jeg skal hale alt dette i havn, i tillegg til at jeg selvfølgelig kan være behjelpelig med inspeksjon og gode, velmente råd på ettermiddags- og kveldstid. Pretty please?

Shepherd's Pie - eller Hunter's Pie?

Jeg elsker å lage mat. Helst fra bunnen av, og helst til mange. Dessverre så er jeg ikke like glad i de hverdagslige middagene, og det verste jeg vet er når jeg står i butikken kvart på fire en vanlig tirsdag, skrubbsulten, og klør meg i hodet og forsøker å finne ut hva vi skal ha til middag I DAG! Igjen. Da blir det som regel noe som går fort. For noen år siden var jeg veldig flink til å skrive ukemenyer, og til å handle inn i løpet av helgen. Det fungerte utrolig greit, og jeg er overbevist om at vi spiste både sunnere og billigere mens jeg holdt på med dette. Kanskje det er på tide å skrive ukemeny igjen?


Selv om dette er noen år siden, så har jeg fortsatt med meg noen av vanene fra den gangen. For eksempel så lager vi stort sett alltid stor porsjon middag på søndag, slik at vi har rester til en dag senere i uka. Noen ganger har vi en stor porsjon også fra lørdag, slik at vi har restemiddag to dager.

Denne søndagen laget jeg en variant av Shepherd's Pie, med en blanding av malt elgkjøtt og rådyrkjøtt. Oppskriften fikk jeg av en venninne for mer enn ti år siden, hun hadde hentet den fra en kokebok. Både hun og jeg har gjort noen endringer på den siden, så jeg har ingen skrupler med å gjengi oppskriften her. I oppskriften står det at man skal bruke en blanding av lammefarse og karbonadedeig i denne retten. Jeg har for det meste brukt vanlig kjøttdeig, godt blir det uansett. 

Shepherd's Pie - til 6

Fyll:

450g lammefarse

450g karbonadedeig

smør til steking

2 finhakkede løk

2ss olje

1 stort presset hvitløkfedd

2ss hvetemel

1ts tørket timian

1/2ts Colmans sennepspulver

1-1/2 dl rødvin

1dl oksebuljong

1 boks hele tomater, avrent og hakket

2ss tomatketchup

2ts worcestersaus

gulrøtter

Lokk:

6-8 middels store poteter i terninger

2 egg: plomme + hvite

 100 g smør i terninger

1/2 krm hvitløkspulver

1 dl husholdningsfløte

2ss revet parmesan

smør til formen

Slik står oppskriften i boka mi. Dette er hva jeg gjør: Jeg bruner kjøttet i litt smør og setter det til side før jeg freser løken i olje. Jeg bruker mer løk enn hva som står i oppskriften. På søndag hadde jeg ca 1,5 kg kjøtt, og brukte 4 løk. Vel. Når løken er blitt myk tilsetter jeg hvitløk, mel, timian og sennepspulver, og lar dette putre noen minutter. Så tilsetter jeg vin, buljong, tomater (jeg brukte en boks med vanlige hakkede tomater, - og tømte hele boksen oppi), ketchup og worcestersaus. Lar det småkoke i ca 15 min før jeg heller sausen over kjøttet, blander, smaker til med salt og pepper og brer det ut i formen. Her tilsetter jeg også de revne gulrøttene hvis jeg vil ha det oppi, det står ikke i den opprinnelige oppskriften, men jeg synes det gjør seg. Jeg bruker alt fra to til seks-sju gulrøtter, alt etter hva jeg har og har lyst på. I tillegg tilsetter jeg mer vin og/eller buljong til jeg synes det har en god gryterettkonsistens.

Aller smartest er det å sette på potetene litt før, men jeg gjorde det ikke før etter jeg var ferdig med fyllet, det fikk heller stå i kjelen og godgjøre seg. Når potetene er møre moses de direkte i kjelen, enten med mikser eller med en potetstapper. Jeg har den fra Tupperware, den er fantastisk. Så visper jeg eggeplommene lett og blander dem i mosen sammen med smør, hvitløkpulver(det hadde jeg ikke, så det sløyfet jeg) og fløte. Her bruker jeg sjelden vekt og desilitermål, må jeg innrømme. 

Når ovnen er varm (225 grader) visper jeg eggehvitene stive, og vender dem forsiktig i potetmosen, før jeg brer potetmosen over kjøttet, og strør parmesan (eller rester av revet ost fra dagen før) over. Stekes i ovnen i ca 45 minutter eller til mosen er luftig og gyllenbrun.

Nam!

---

Dette ble middag til 4 på søndag, 4 på mandag, og 1 på tirsdag. Merk at jeg da laget litt større porsjon enn oppskriften. 

Jeg bruker en stor gryte fra Emile Henry som jeg kjøpte på salg i 1999. 

Valentine's Day

Valentine's Day. Mange menn synes sikkert det er litt dumt at den kommer omtrent samtidig med morsdagen. År etter år. Slår aldri feil. Fordelen er jo at de kanskje er lettere å huske da, - der de kommer som perler på en snor. 

Her i huset er vi egentlig ikke så flinke til å ta vare på disse merkedagene, men det hender da vi prøver. Jeg fikk personlig og selvlaget gave av mannen til morsdagen, og hele familien tro til MIN mor med nybakte vaniljesnipper. Det er da noe. 

I dag, på Valentinedagen, har jeg egentlig lyst til å steke muffins, men når jeg kjenner etter så er det veldig fristende å bare sitte her i sofaen også. Uansett kan jeg vise fram bilder av et veldig fristende muffinsbakesett jeg ikke klarte å gå fra for en stund siden. Det ligger der i skuffen, klart til å bli brukt. 

Her er noen bilder fra oppskriftheftet som fulgte med, - ikke rent lite fristende, spør dere meg. 

Jeg lurer på om det BLIR muffins her i huset i dag. Noe sier meg at langtfra alle ingrediensene til  "rose petal wedding cupcakes" finnes i hus, men noen enkle med sitron eller sjokolade burde være oppnåelige. Vi får se. 

Gulv

Da vi restaurerte huset vårt (ikke det at vi er ferdige, det blir vi aldri, men nå snakker jeg altså om første runde på de store flatene) jobbet vi oss ned til alle originale gulv. Noen steder var det veldig enkelt, fordi gulvet lå framme, andre steder var det mange lag linoleum, vegg-til-veggtepper, plater spikret fast med tusenvis av bittesmå spiker, og tilslutt et lag med sement for å rette av det hele. Mannen min skal ha all ære for at vi har tregolv på kjøkkenet, for det var det langt ned til!

Og så malte vi. På kjøkkenet prøvde vi oss først med nesten helt hvitt golv. Det var veldig fint, men med 2 små barn og to livlige hunder valgte vi en litt mørkere nyanse da vi malte opp igjen. Det siste året har vi pratet om at vi må finne én farge som vi kan  male hele 1. etg i. Her er et utvalg av gulvene i 1. etg slik de ser ut nå:

Kjøkkenet. Med fillerye fordi hunden er så innmari redd for å løpe over det lyse golvet. Fargen heter Marrakesh, tror jeg. Jeg er helt klart for gulv i en gråtone, men denne er for brun for meg.

På kjøkkengolvet er det to luker, ble de kanskje brukt for å gjemme verdisaker? Vi har fått opp den ene, den var tom, men denne er umulig å få åpnet opp uten å ødelegge golvet helt, kanskje det er her skatten ligger?

Stuegangen, som nå er en integrert del av stua, er malt nesten hvit.

Sånn kan det bli når man river en vegg. Golvet i kammerset som ble lillestue med tv-krok ble malt med en rest hvitmaling vi fant i kjelleren, tydeligvis en annen rest enn den vi brukte i gangen.

Og resten av stua ser sånn ut. Er det rart vi ønsker et mer samlet inntrykk? Tanken var altså å finne en farge vi kunne male alle golvene i, og jeg har tenkt på en mellomgrå nyanse av noe slag. Men så, her om dagen, så kommer mannen hjem fra jobb og forteller om det fiiine lutede golvet han har sett, og hadde ikke det vært fint her hjemme? Dermed har et ikke ubetydelig antall timer denne uka gått med til å se på bilder av tregolv i forskjellige varianter, hovedsaklig lakket, oljet og lutet, eller en kombinasjon. Og jeg synes det er fint, jeg må innrømme det. Men er det ikke fryktelig mye arbeid da, spør jeg mannen. Joda, sier han, og så smiiiler han.

Hm. Hva synes du? Har du erfaring å dele? Trehvitt? Malt? En fargekode å anbefale?

Og er det ikke fryktelig dårlig gjort å hive inn et hittil utenkelig forslag nå som jeg var helt klar for å finne en farge og få malt golvene i god tid før jul?

Hva skjer?

Det har vært dårlig med blogging i det siste. Jeg har manglet bloggeinspirasjon og jeg har bevisst vekkprioritert det til fordel for først ferie og familietid og så hverdagen, som kom like brutalt denne høsten som den gjør alle andre høster. Men det er litt godt og. Istedenfor de lekre interiørbildene jeg ikke har vil jeg i dag presentere en liten samling bilder som illustrerer litt av det som foregår om dagen.

Tenk, to skolebarn! Tiden går så fort. Hver morgen trasker de avgårde for å ta bussen til skolen, og hver dag kommer de opp den samme bakken, fulle av inntrykk. Vel, ikke helt sant, for innimellom er de innom SFO også, men vi voksne synes vi er heldige som ikke behøver å bruke SFO så mye, og ungene synes det er dårlig gjort at de får være så lite på SFO. Man kan ikke få i pose og sekk, tydeligvis.

Forandring fryder tenkte jeg, og dro langbenken vi fikk i sommer inn på kjøkkenet for å prøvesitte den en uke. Nå er uka gått og vel så det og til helgen ryker den ut igjen, og jeg er glad vi ikke satset på å kjøpe gamle langbenker til flerfoldige tusen kroner da vi flyttet inn på kjøkkenet for 4-5 år siden. Vi hadde lyst, nemlig.

Dagen i dag startet jeg med å sette to brøddeiger. Jeg har stort sett bakt brød selv i hele sommer, men nå har vi spist kjøpebrød i omtrent en uke. Nå gleder jeg meg på godt hjemmebakt brød igjen. 

Etter brødbakst skulle jeg kose meg med en god kopp kaffe. Vel, den var ikke god, så nå lurer jeg på om det er kaffen eller kanna jeg må skylde på. Ellers strikker jeg kjøkkenkluter av noe bomullsgarn jeg kjøpte til hekling, men som ikke var godt å hekle med i det hele tatt. Kjøkkenklutene blir gode, men jeg vet enda ikke hvordan de oppfører seg etter vask. 

 Kan det være at denne er moden for utskifting? 

Jeg har lest endel bøker i sommer, og de har jeg pleid å liste opp og kanskje skrive noen ord om her. Det ble ikke i denne omgang. Så har jeg iallfall noe vettugt å skrive neste gang jeg skulle få bloggeånden over meg. 

Minner

I dag var jeg en tur hos besteforeldrene mine på 94 og 95 år. Vi drakk kaffe, spiste av kaken jeg hadde med og så på hvor store barna har blitt siden sist. De er uforskammet spreke for alderen, tenk, de var akkurat på tur ut for å gå seg en tur da vi kom. Etter noen timers prat om løst og fast dro vi glade og fornøyde hjem igjen, og vel hjemme fikk jeg et snev av mormorsavn, jeg mistet nemlig kjære mormor for snart et år siden. Utløst av en tilfeldig samtale for et par uker siden fikk jeg plutselig lyst til å gjøre noe som minner meg om mormor, som jeg lærte hvordan jeg skulle gjøre av henne, men aldri gjør. ALDRI.

Jeg pleier nemlig ikke å stryke kjøkkenhåndklærne. Jeg stryker faktisk minst mulig. Men i dag hentet jeg fram kjøkkenhåndklærne fra skuffen og strøk dem. Og da måtte jeg rydde i skuffen etterpå, for en så fin og nystrøket stabel kunne jeg jo ikke akkurat slenge nedi skuffen slik jeg pleier. 

Nå gleder jeg meg til å ta opp et nystrøket kjøkkenhåndkle og henge det på knaggen. Det lukter litt hverdagsluksus av det, nemlig. 

Dagseng

Før vi fikk satt i stand stua i det lange hvite huset bodde vi mer eller mindre på kjøkkenet. Vi hadde en liten tv oppe på hylla og ei dagseng i den ene kroken. Selv om det var kjekt å følge med på frokosttv om morgenen savner jeg ikke å ha tv på kjøkkenet, men dagsenga, den savner jeg. Senga vi brukte har forlengst havnet på soverommet til et av barna. Tidligere i sommer fikk jeg tilbud om ei seng som sto nedstøvet i en låve, og jeg var raskt på pletten.

Foreløpig er det tilfeldige tepper og puter som har tilhold oppi der, det kommer seg nok etterhvert. Jeg, og de andre i familien, er iallfall veldig fornøyd med å ha en krok på kjøkkenet igjen. Her går det an å ta en lur, trøste barn som har slått seg, sortere sokker, brette klær, lese bok både alene og for andre. Senga gjør seg mye bedre her enn på høykant bak en stabel med rot innerst på en låve, det er iallfall helt sikkert. 

Brød og kaker i lange baner

Dette ble visst en kjøkkendag. For mens mannen og en kamerat satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe og spiste jordbær, så bakte jeg både det ene og det andre. Jeg begynte med å sette en brøddeig. Så bakte jeg samme kake som forrige helg, oppskriften ganget med 1,5 dekker en god gammeldags langpanne, og den jeg bakte forrige uke er allerede forsvunnet. Jeg er litt usikker på hvor oppskriften kommer fra, jeg trodde den var fra en kokebok men mamma insisterer på at kaken smaker akkurat som en kake mormor pleide å bake, så det kan hende den kommer fra henne også.

Den står oppført i boken min som "krokankake i langpanne", men jeg har aldri krokan så jeg bruker sukker og kanel på toppen istedenfor. Husk å gange med 1,5 om du lager den i langpanne:

3 egg og 4 dl sukker piskes til stiv eggedosis.
250 g margarin smeltes, avkjøles (haha, som om jeg noensinne har tålmodighet til å vente på at smøret avkjøles) og blandes i.
6 dl hvetemel
3 ++ ts bakepulver
3 ts vaniljesukker
2,5 dl melk
Det tørre siktes sammen (blandes, jeg tar meg aldri bryet med å sikte melet) og haes i vekselvis med melken.

Hell røren i  smurt og strødd bakepapirkledd langpanne. Strø over krokan/(brunt) sukker og kanel. Stekes midt i ovnen på 180 grader i 20-30 minutter. 

Da kaken var ferdig stekt skar jeg bort den ytterste kanten helt rundt og serverte til de kaffedrikkende + alle barna. Fatet var tomt på et blunk, denne kaken er veldig populær blant ungene. 

Etterpå stekte jeg en ny rabarbrapai, etter at jeg var så heldig å få en god bunt rabarbra av en venninne for et par dager siden. 

Denne skal i fryseren slik at vi kan få en smak av sommer også når vinteren er kald og mørk (det kan riktignok hende at fryseren er tom for slik allerede før jeg rekker å si.. kake). 

Og så var det brødene da, tilslutt. Gode, saftige, endelig et brød som hele familien liker. 

Rekefristelser

Dette har svært lite med interiør å gjøre, jeg vet, men etter at jeg oppdaget kraftkoking av rekeskall har reker vært en dobbel fristelse. Tidligere denne uka lot jeg meg friste av store fine reker på Obs!

Loff, majones, reker, sitron og pepper. Enkelt og veldig godt.

Rekeskall og resten av sitronen, litt hvitløk og litt vann, pluss litt tid, og så har jeg deilig rekekraft i fryseren. Den blir til kjempegod fiskesuppe på null komma niks, og jeg får vondt i sjelen av å tenke på alle de deilige fiskesuppene jeg har gått glipp av pga alt rekeskallet jeg har kastet rett i søpla i årenes løp. 

I skrivende stund er mannen avgårde for å handle materialer til ny trapp og litt platting ved hovedinngangen. Den midlertidige trappen har stått i 5 år nå, så det er jaggu på tide. Jeg skal selvfølgelig sørge for å dokumentere prosessen. 

Rabarbrapai

Sannsynligvis verdens beste rabarbrapai. Dessverre med rabarbra høstet av en ubetenksomt plassert rabarbrakvast som heller ikke i år klarte å produsere mer rabarbra enn såvidt nok til en pai. Nå har jeg flyttet den til et sted hvor den forhåpentligvis vil trives bedre og håper at jeg om noen år kan fylle fryseren med denne deilige paien slik at vi midtvinters kan kose oss med smaken av sommer.

Paien serveres med paispaden i arvesølv som vi fikk i bryllupsgave, selvfølgelig med is og en god kopp kaffe til.

middag for en

Nam!

Gammelt skrot

Ja, for noen er det vel det. Da mannen hjalp til med å rive et hus i fjor på denne tida ble vi invitert til å forsyne oss med det vi ville ha av det som sto igjen. Vi tok bordkledningen, en kasserolle og kjøkkeninnredningen. Kjøkkeninnredningen ble satt opp i kjelleren hvor den brukes til oppbevaring, mens denne lille skuffehyllen ble liggende og slenge. Slik lå den lenge, helt til jeg fikk det for meg at jeg skulle ta den fram og vaske den nå i helgen. Som tenkt så gjort (jeg hadde såklart tusen andre og mer viktige ting å gjøre, det var nok derfor iveren kom over meg), selv om jeg ikke hadde helt klart for meg hvor jeg skulle gjøre av den. Foreløpig står den på kjøkkenbenken, men jeg har vært framme med målebåndet og det kunne avsløre at hylla er AKKURAT like bred som de to hyllene som står stablet oppå hverandre (det ser penere ut enn det kan høres ut som) i sykroken min. Jeg har derfor en mistanke om at den vil gjøre seg veldig godt mellom dem.

Men ettersom jeg har fylt skuffene med te, gummistrikk, muffinsformer og forskjellig annet, og stablet toppen full av norgesglass og andre ting som er kjekke å ha lett tilgjengelig, så blir det nok ikke sysaker i disse skuffene på en stund.

Ikke før neste gang jeg har tusen viktige ting jeg heller burde gjort. ;)

Jeg slenger på en ny etikett som jeg kaller "gammelt skrot", for veldig mye av det vi har rundt oss til daglig er nettopp det, det har iallfall vært det for andre på et eller annet tidspunkt. Hei, huset vårt skulle jo egentlig rives vinteren før vi fikk kloa i det (tusen takk, tidligere eier, for at du var syk den høsten), det var gammelt skrot det og.

Mer påske

Jeg hadde trodd at jeg skulle få blogget kjempemye nå som jeg hadde tatt fri fra de fleste hverdagslige gjøremål, men der tok jeg visst feil. Vi har fartet både hit og dit og har i tillegg vært innom minst tre forskjellige matbutikker, noen av dem opptil flere ganger, for å få tak i alt man må ha i hus for i det hele tatt å ha sjanse til å overleve nesten en uke uten åpne butikker. Vi sulter nok ikke. Vi behøver ikke leve på vann og brød heller, for nå er kjøkkenet fullt av godsaker.

Når det er fri, ferie, så ønsker iallfall jeg å spise litt ekstra god mat, og jeg vil gjerne prøve meg på noe jeg ikke har prøvd før, rett og slett kose meg med kokkelering. Men så skal vi jo på hytta. Og når man har tre små gassbluss og et skap med gamle kasseroller så begrenser mulighetene seg ganske kraftig. Jeg har likevel tro på at vi skal klare å trylle fram noe godt til helgen.

Enn så lenge er vi hjemme, og kjøkkenbordet har hatt en liten makeover siden forrige helg. Småtuppene har kommet fram, og jeg har små påskeliljer på bordet. I vinduskarmen står hanefar og passer på påskekrimmen.


Det lyser så fint på påskeliljene.


Og tuppene ser ut som at de gjør de det er aller best til: De kakler og skravler ivei.


På den gamle melkista har jeg samlet påskeeggene (dvs, jeg samler stadig påskeeggene, noen vil nemlig gjerne ha dem andre steder. Såsom i fanget foran tv. Neineinei, sier mor.).


Høner fra Sia, tror jeg, kjøpt for "mange herrens" år siden. Iallfall minst 5. På hyggelig påskebesøk på mandag fikk barna malt påskeegg, så vi har to av årets produksjon på grenene.

Påskestemning

Nå har jeg funnet fram den gamle påskeduken min og lagt den på kjøkkenbordet. Vel, SÅ gammel er den ikke da. Den matcher kjøkkengardinene jeg kjøpte til det forrige huset vi bodde i, det vi tegnet og bygde selv. Jeg kjøpte kjøkkengardiner og matchende løpere og brikker for en liten formue, og da påsken nærmet seg kjøpte jeg nytt sett med løpere og brikker som matchet, men hadde kyllinger og harer istedenfor blomster og blader. Vel, jeg er ikke lenger så opptatt av at alt skal matche, men påskedukene har jeg da enda og noen av dem får komme fram til hver påske.

Telysestaker og påskeegg i et lite fat fra IKEA har også kommet fram.


Disse marsipaneggene fra Minde kjøpte jeg, i likhet med smykket, inspirert av Loffens Blogg.


Er de ikke flotte? Jeg synes fargene er så nydelige og har mest lyst til å bare la dem ligge til pynt.


"Mamma, hva er dette, er det godteri?"
"Nei, vær forsiktig, det er den nye påskepynten min, og den kan knuse, så la dem ligge du vennen."

Så får vi se da, hvor lenge han tror på den.

De smaker ikke verst, så han fatter nok mistanke etterhvert som fatet blir tommere og tommere.

Frokost

Huset på Planen har en spørreundersøkelse som du finner her.

Hun spør:
1. Hvordan er frokostvanene hjemme hos deg? Spiser dere frokost hver dag?
2. Hva er ditt beste tips for en hyggelig hverdagsfrokost?

Jeg svarer:

1. Beboerne i det lange hvite huset spiser frokost hver dag. Noen dager spiser barna hjemme, andre dager spiser de medbragt på SFO/i barnehage. Vi voksne har det til felles at frokosten smaker best når man har vært våken en stund, så vi spiser enten på jobb eller etter at ungene er dratt avgårde. Det går mest i brødmat, men müsli med melk eller yoghurt er fin variasjon. Da går det mest i Axa Frukt. Barna foretrekker ost på matpakkene sine.

2. Mitt beste tips for en hyggelig hverdagsfrokost må være at man står opp litt tidligere slik at man har tid til å sette seg ned. Setter man fram litt av hvert så kan alle spise det de har mest lyst på, og kanskje smøre matpakke samtidig? I helgene er det godt med noe man ikke unner seg i ukedagene, og kanskje heller ikke hver helg. Det kan være noe så enkelt som sjokomelk eller kakao, eller en boks med ekstra god juice.

Frukt skåret i biter er også et godt innslag på frokostbordet.

Og kaffe. Kaffe må man ha. I dag startet jeg dagen med kaffe latte, og tilfeldigvis var det mange røde innslag til morgendrikken. Illyboksen har forlengst fått fornyet innholdet, men det er en god og tett boks, så den bruker jeg til espressokaffen min. Koppen er en termokopp fra Menu - Verner Panton. Helt ny, den kom i posten sammen med tre andre som velkomstgave. Bokelskeren har nemlig meldt seg inn i bokklubb, så nå står en stabel fristende bøker og venter på å finne en plass i bokhylla. Jeg har ikke tid til å lese dem. Ikke nå.

Barneselskap

Man ber sjåføren ta den STORE bussen hjem slik at hele første klasse får plass hjem, har pølsebod i toppen av bakken og dekker muffinsbord på kjøkkenet.

Etter at man har bakt hele dagen selvfølgelig. Muffins med sitron, med sjokolade, med rips og med blåbær. Og boller i tre varianter (men de har jeg ikke bilde av).

Jubilanten blir utstyrt med krone og prinsekappe av klassekameratene.

--

Noen hektiske timer senere var det hele over og vi kunne rydde opp, lene oss tilbake og puste ut.

Et halvår til neste gang.

Og her sitter jeg...

Denne uka er jeg og ungene hjemme alene. Når ungene er i seng havner jeg her:

I gyngestolen foran ovnen på kjøkkenet, med strikketøyet i fanget. På bordet har jeg slengt fra meg et smykke.

Her er det forresten fint å sitte og lese og, og for meg som er sånn en frossenpinn så er det fint å sitte med tærne nesten borti ovnen.

Og apropos lesing. Årets liste så langt ser slik ut:

1. Amtmandens døtre av Camilla Collett.
2. Familien på Gilje av Jonas Lie

3. Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Schaffer (gjenlesing)

4. Reiser i skriptoriet av Paul Auster

Dette går jammen trått. Jeg skal nok slite med å nå nærmere 40 bøker i år.

NIB utfordring - spiseplassen

NIB utfordrer oss til å vise fram spiseplassene våre, og så langt har det kommet inn mange bidrag. Jeg har også lyst til å vise fram vår spiseplass, og det skal jeg gjøre nå. Vi har riktignok spiseplass både på kjøkkenet og på stua, og selv om jeg har vist fram kjøkkenbordet flere ganger og enda har til gode å vise fram spisestua (dvs, den har kanskje sneket seg såvidt med), så er det kjøkkenet som er SPISEPLASSEN her i huset. Her dekker vi til 12-14 personer i en håndvending selv om det til daglig står 6 stoler rundt bordet.

Først, et bilde jeg har brukt tidligere. Det viser fram bordet og stolene i sin nakne helhet. Bordet fant vi i kjelleren (under mange lag maling), stolene fant vi på finn.no.

Noen valg må man ta før man skal ta bloggbare bilder av et møbel som er i daglig bruk. Skal man vise fram den hverdagslige varianten, eller skal man dekke fint bord på allerkunstferdigste vis? Jeg holder en knapp på det første, jeg er best på hverdager nemlig. Det er dem det er flest av og, så det passer jo bra. Jeg føler meg også mest bekvem med å hverdagsblogge fremfor å "bloggifisere". Hadde en interiørbladfotograf invitert seg hjem til meg på kort varsel ville jeg fått panikk, det innrømmer jeg glatt.

Da jeg tok disse bildene i går ryddet jeg først bordet tomt før jeg fant fram en av dukene jeg arvet etter mormor. Jeg forsøker å bruke dem, og nå som bordet hadde vært uten duk så lenge så falt valget på denne, en skikkelig retroduk. Jeg må smile og være litt glad når jeg ser den, men vet ikke helt om jeg synes den er stygg eller fin. Ettersom det ene fatet fra tallerkenhyllen var til vask flyttet jeg chiliplanten over for å kamuflere gapet. Se, kjempesmart, nå ser jo alle at det mangler et fat der, hehe. Lysene er et vi har fått i gave (det rare, lyseblå) og et til for å holde det rare med selskap.

Så laget jeg meg en kopp te. Kopp fra IKEA og kanne fra mormors skap. Jeg synes den er så fin. Tekulen har en elefant på seg, og se! den matcher tekannen perfekt.

Kjøkkenbordet i dag, med dagens middag: Nudelsuppe fra i går, kokt på andekraft. I dag med ekstra nudler, og fortsatt himmelsk god. Når selv familiens barn forsyner seg to ganger av middag-fra-bunnen(-av-fryseren) så er kokken fornøyd.

Og her, ved kjøkkenbordet, sitter jeg fortsatt. I løpet av de siste par dagene har det vært åsted for frokost, middag og kvelds. Det har vært oppbevaringsplass, avlastningsbord, leksepult. Her har det blitt spilt spill, fotografert, skrevet handlelapper og nå til sist har det blitt et arbeidsbord hvor jeg kan sitte og blogge. Det er ikke uten grunn at jeg valgte dette bordet da jeg tok Livs Roms utfordring om å blogge min favoritt.

Søndag morgen

En av de store fordelene med å ta videreutdanning etter at man er godt etablert i arbeidslivet er at man etterhvert får bedre lønn og flere spennende arbeidsoppgaver. En av de store ulempene er at man må lese, forstå og skrive semesteroppgaver istedenfor å dra på hytta, gå på ski, sy, og gjøre andre morsomme ting. Vel, nå er det søndag morgen og jeg sitter allerede klar foran bunker med bøker og papirer, og et worddokument som er klart til å ta imot flere Viktige Ord.

På badet kom jeg over en stor gruppe på klassetur, tenk så heldige disse årgangslekene er som får dra på klassetur, til hest! Jeg hadde mye heller gjort det enn å sitte med disse ordene altså. Det ser ut til at lærerne har ganske god kontroll på gruppen sin også, ikke verst. Klasseledelse er jo sånn i vinden om dagen, disse her ser ut til å ha teken på det. Regissørene kunne informere meg om at det er fridag, det er derfor de er på klassetur, og etter hva jeg kunne se så skal de overnatte ute i det fri, på en håndduk på stolen på badet.

Playmolekene over er delvis mine, delvis mannen sine, og er minst like populære nå som for, tja, noen år siden.

Denne kaffen ser virkelig ikke god ut, men kaffetørsten var så påtrengende at jeg ikke tok meg tid til å prøve å få til et bedre bilde. Kaffen ER god altså, og hjelper meg med å komme i gang, forhåpentligvis. Ekstra god kaffe på en søndag, laget på ordentlig vis.

Hva skal du gjøre i dag?

Kasparas vaniljesnipper

Jeg har vært trofast leser av Kasparas regnbue ganske lenge. Det er en flott og fargerik blogg jeg gjerne anbefaler folk å titte innom. I den senere tid har hun skrytt av vaniljesnippene sine opptil flere ganger, og nå i helgen klarte jeg ikke lenger å motstå fristelsen. De var lette å bake og selv om jeg ikke var flink nok til å trykke sidene godt sammen på alle så er jeg godt fornøyd med resultatet. Oppskriften finnes i blogginnlegget jeg har direktelinket til over.

Og resultatet! Åh, herlighet! Søt gjærbakst og vanilje er noe av det beste jeg vet, så kombinasjonen er uimotståelig må jeg si. Bildet over knipset jeg rett før jeg bar baksten inn på stua hvor mann og barn satt og så på damenes 3-mil lørdag kveld. Det store Victoria-fatet fra Figgjo skimtes under godsakene, nå står det jo så lett tilgjengelig i tallerkenhylla så nå får jeg nok brukt det mye mer enn før. Snippene var fortsatt varme, så glasuren rant godt utover. Vi spiste godt, jeg våget ikke telle hvor mange jeg spiste.

Litt senere på kvelden måtte jeg bare smake én til, og vet dere hva? De er nesten enda bedre når de er avkjølt.

Det vi ikke spiste på lørdag fant veien ned i fryseren, så nå har vi noe godt å finne fram neste gang vi får besøk. Kanskje vi må invitere noen hjem snart?