Fargeuken avsluttes med svart og hvitt. Det er vel ikke vanskelig å gjette seg til at jeg bor i et hvitt hus. Det har jeg IKKE tenkt å legge ut. Men jeg har vært en runde i huset og funnet diverse ting. Over her er et mørkt bilde av en brikke min mormor en gang heklet, i tillegg skimtes en mørkebrun, altså nesten sort, lysestake.
Denne engelen ble min før jul. Den er kjøpt på Kremmerhuset, og tro meg, det var kjærlighet ved første blikk. Den er nå blitt min kjøkkenengel og jeg blir glad av å se på den. Det er noe med holdningen, vingene (som er festet med ei fjær sånn at de kan vippes), og den asiatiskinspirerte, vårlige greina som pryder skjørtet hennes. Det BLIR vår igjen.
Og så Jane da. Her om dagen var hun oransje. I dag er hun svart, dekorert i gull, og komplett.
En annen bok i bokhylla mi som oppfyller kravet om svart og hvitt er La Religieuse av Denis Diderot. Ja, på fransk. Noe ved denne boken rørte meg første gang jeg leste den og jeg kjenner at det snart er på tide å fornye bekjentskapet. Diderot var medforfatter av den aller første Encyclopédie og virkelig en opplysningens mann i en verden som ble mindre og mindre svarthvit.
Disse kunne liksågodt vært med på den gule dagen. Ikke er det noe bra bilde heller. Men eggene er ujevne i farge, størrelse og fasong, og de er alt fra glatte til ruglete til å ha et skall som ser ut som selve månens overflate. I det lange hvite huset har vi ekte egg av den typen som ikke passerer kvalitetskontrollen. Men så gode.
Fra arkivet finner jeg dette bildet. Enkelte morgener viser det seg at man faktisk ikke skal på jobb likevel.
Nok en engel. Denne dama er veldig glad i engler. Denne er egenprodusert, kopi av en gammel som farmor har laget. Jeg skal forsøke å få til flere har jeg tenkt, jeg har tross alt en pose med 99 isoporkuler til hode liggende.
Om forsøket på å laste inn en video ble vellykket vet jeg ikke i skrivende stund. Vi får se. Hvis det ikke går vil jeg gjerne ha tips om hvordan det gjøres på enkleste og beste måte.
