Minner

I dag var jeg en tur hos besteforeldrene mine på 94 og 95 år. Vi drakk kaffe, spiste av kaken jeg hadde med og så på hvor store barna har blitt siden sist. De er uforskammet spreke for alderen, tenk, de var akkurat på tur ut for å gå seg en tur da vi kom. Etter noen timers prat om løst og fast dro vi glade og fornøyde hjem igjen, og vel hjemme fikk jeg et snev av mormorsavn, jeg mistet nemlig kjære mormor for snart et år siden. Utløst av en tilfeldig samtale for et par uker siden fikk jeg plutselig lyst til å gjøre noe som minner meg om mormor, som jeg lærte hvordan jeg skulle gjøre av henne, men aldri gjør. ALDRI.

Jeg pleier nemlig ikke å stryke kjøkkenhåndklærne. Jeg stryker faktisk minst mulig. Men i dag hentet jeg fram kjøkkenhåndklærne fra skuffen og strøk dem. Og da måtte jeg rydde i skuffen etterpå, for en så fin og nystrøket stabel kunne jeg jo ikke akkurat slenge nedi skuffen slik jeg pleier. 

Nå gleder jeg meg til å ta opp et nystrøket kjøkkenhåndkle og henge det på knaggen. Det lukter litt hverdagsluksus av det, nemlig.