søndag, oktober 30, 2011

Lurer meg på..

I dag har jeg ryddet/ommøblert i kjøkkenskapene, selv om jeg en gang lovet Senior at jeg har sluttet med sånt. 





Nå har hele Victoria-serviset fra Figgjo kommet opp og fram, og fint er det, for slike skatter kan jo ikke stå bortgjemt et sted hvor ingen ser dem?

fredag, oktober 21, 2011

Dublin Day Five

Avslutningen på turen til Dublin ble ikke helt som planlagt. Søndag kveld, altså Day Four, fikk jeg den triste beskjeden om at min farfar var død, nesten 96 år gammel. Istedenfor å bli med resten av reisefølget på skolebesøk på mandag, dro jeg tilbake til Trinity College. Her var det lite folk en mandag morgen, så jeg fikk god tid til å sitte på en benk i The Long Room. 

Bildet er tjuvlånt herfra: http://www.tcd.ie/alumni/support/whygive/taf/environment.php

Lukten og følelsen av gamle bøker gjorde meg godt, jeg satt der leeenge.

Og dette bildet er herfra: http://book-worship.blogspot.com/2011/02/famous-libraries-of-ireland.html
Tjuvlånt fra en tjuvlåner, ser det ut til. 

Etterpå følte jeg meg klar for å nyte den siste ettermiddagen i Dublin for denne gang. Etter et mislykket forsøk på å finne en garnbutikk jeg mistenkte var fantastisk en dag tidligere, lyktes jeg denne gangen. 

Inne i Powerscourt Townhouse ligger This is Knit. Jeg mistenkte at butikken var fantastisk. Jeg tok gruelig feil. Denne butikken var så mye mer enn fantastisk! Jeg hadde mest lyst til å flytte inn, eller aller helst flytte hele butikken hjem til meg! Det som hindret meg i å gå fullstendig amok og maxe kredittkortet, var at de har nettbutikk som shipper overalt. Også til Norge. Puh! Butikken har sin egen blogg, og her kan dere se bilder fra butikken. Mine ubetydelige innkjøp skal jeg vise fram en dag senere. 

På vei ut fra Powerscourt Townhouse ble jeg stoppet av en dame som grep tak i hånden min og pekte på en plakat: 


Noe å tenke på for norske kjøpesentre, kanskje?

torsdag, oktober 20, 2011

Dublin Day Four

Søndagen i Dublin startet ikke like tidlig som lørdagen gjorde, heldigvis! For min del startet den med å bevise for meg selv (og andre, for eksempel for Senior) at joggesko og treningstøy slettes ikke var pakket ned til ingen nytte. Det beviste jeg ved å jogge på tredemølla på hotellets treningsrom før frokost *ikke rent lite stolt*. Etterpå gikk jeg målbevisst ut i Dublins gater for å finne en minibank. 


O'Connell Street, med landemerket Monument of Light, eller enkelt og greit "The Spire of Dublin" i enden.


I folketomme gater var det dessuten greit å få tatt bilde av den Veldig Nyttige markeringen av fotgjengerovergangene. Iallfall de første dagene passet jeg på å lese og se på pila før jeg så meg for og gikk over veien. Hehe.

Etter frokost ble vi plukket opp av vår guide for dagen, som kjørte oss til Belfast i sitt meget karakteristiske kjøretøy, en London Black Cab. Jeg skulle gjerne vist bilde, men har bare bilde av bilen sammen med guiden. Ettersom jeg ikke har bedt guiden om tillatelse til å publisere bilde av ham på bloggen min, kan jeg ikke vise bilde av bilen hans heller.


"Vi har nå lest oss opp på historien før vi kom", sa en av mine kolleger til guiden vår. "Oh, it's not history. I lived that!"

Vel framme i Belfast fikk vi tid til å ta en kopp te og en muffin, før guiden tok oss med på det de kaller "The Political Tour". Det var en sterk tur med mange inntrykk. Som engelsklærer har jeg undervist i "The Troubles", som konflikten i Nord-Irland kalles, i mange år. Likevel vil jeg påstå at jeg ikke har forstått den før nå.

Over en uke etter har jeg fortsatt ikke ordene til å gjenfortelle alt. Dere får nøye dere med bilder:







Neimen, se! Der er jo halve bilen "vår" med!



Visste dere at det er høye gjerder mellom protestantiske og katolske deler av Belfast, og at disse fortsatt stenges på kveldstid og i helgene? Det visste ikke jeg.


Jeg kan ikke få skrytt nok av denne turen. Alle, absolutt alle, som skal til Irland, bør ta seg tid til å dra til Belfast og få en guidet tur. Firmaet vi benyttet oss av var CabtoursNI.com.


Heldigvis er Belfast mer enn bare "The Troubles", og heldigvis har jeg inntrykk av at befolkningen i Nord-Irland nå har fått smaken på fred og økonomisk vekst. Ikke langt unna stedet hvor Titanic ble bygget, åpner et Titanic-museum/opplevelsessenter til neste år, og rundt om i sentrum bygges og utvikles det. Alt er "after the peace agreement", fortalte guiden Paddy oss, med et smil. 

Vel. Lunsj. I følge the Crown Bar Liquor Saloons hjemmeside er dette den vakreste puben i verden. Helt spesiell er den iallfall. 

 




Egne avlukker til spisende gjester.



I følge vår guide ble denne puben åpnet av et ektepar hvor han var katolikk og hun var protestant. Han ønsket at puben skulle hete "The Shamrock", hun ville den skulle hete "The Crown". Han ga seg tilslutt, men på én betingelse: At en krone skulle pynte golvet foran inngangen. Alternativt at alle gjester måtte trampe på krona for å komme seg inn. Og det gjør de fortsatt den dag i dag.

En minnerik dag. Den absolutt fineste og mest lærerike dagen i løpet av oppholdet vårt.



onsdag, oktober 19, 2011

Dublin Day Three

Den tredje dagen i Irland var den dagen vi satt i buss. Vi startet klokken 7 på morgenen, og var ikke tilbake før ti på kvelden. Dagen startet, og sluttet, med en transportetappe, fra Dublin til Galway. 

Fra Galway var vi med på en sightseeing som gikk gjennom vest-Irland, ut til Cliffs of Moher, og tilbake til Galway, i regi av Galway Tour Company. Vi ble kjørt av en utrolig kunnskapsrik sjåfør ved navn Eamon, som gjorde det han kunne for å gi oss en fin tur, til tross for lite samarbeidsvillige værguder. Jeg knipset, knipset og knipset, i tåka.


Som jeg nevnte tidligere: I Irland finnes det mange steinkirker og -ruiner. Mange.



Mange.




Fartsgrense: 100 km/t. Dette var det eneste stedet med ny asfalt. Overalt ellers var veistandarden av den typen vi leser om i avisa. Med bilder hvor en gubbe eller to står og løfter fortvilet på skuldrene.


Man kan såvidt skimte steinmurer og en fjelltopp. I hine hårde dager bygget irene steinmurer. De børstet omhyggelig hver eneste stein fri for jord, og på den måten fikk de jorder som sauene kunne beite på.

Ved en av de mange steinkirkeruinene stoppet vi. Fine gamle kirken.






Og nydelige madonna.


---


Og så stoppet vi ved Ballyalban Fairy Fort.




Det var som å havne i en drøm. 




Og man kunne skrive ned sine ønsker, og håpe at "the fairies" ville oppfylle dem. 

---






OK. Jeg innrømmer det. Jeg lot meg fascinere av landskapet, og av steinen.




Leamaneh Castle. En rødhåret kvinne gjorde alt hun kunne for å beholde eiendommen i familien etter at mannen hennes ble drept. Bare for at hennes dust av en sønn kunne flytte derfra kort tid etter at hun døde? Mannfolk! OK, det kan godt hende jeg forenkler historien nå. Det kan tilogmed hende at jeg misforsto den, ettersom jeg var halvdød av sult på dette tidspunktet. Heldigvis var vi ikke langt fra Doolin, hvor vi hadde lunsjpause.



Sannsynligvis turens beste måltid: Beef and guinness stew. Det var fantastisk godt.

Så var vi klare for turens høydepunkt, turens EGENTLIGE mål: Cliffs of Moher.


Dere ser kikkerten, ikke sant? Dere skjønner at det betyr at her er det noe som VIRKELIG er verdt å se?


Vi gikk til toppen bare for å ha gjort det, og tok bilder av tårnet bare for å ha gjort det og.

Her er link til bilder av Cliffs of Moher slik de OGSÅ kan oppleves.

Heldigvis visste den dyktige sjåføren vår at tåka vanligvis er borte lenger nede, og DER er det også klipper. Riktignok ikke så høye og fantastiske som de ovennevnte, men mindre kommersialiserte. Et skikkelig plaster på såret, altså:




Ja, og så var det jo litt stein der og, da.




På veien tilbake mot Galway hadde jeg tatt så mange bilder av stein at jeg var litt sliten av hele fotograferinga. Sjåføren fortalte om de tunge årene i Irlands historie, da potethøsten slo feil tre år på rad, folk emigrerte til USA, og så videre. Bildet under viser det egentlig så godt. Kirken er forfalt. Kirkegården er der. Noen flotte gravsteiner er det der. Men mest av alt er det mindre steiner. En stein for hver person som døde. Det var så mange, og tidene var så dårlige, at å lage gravsteiner og fine gravsteder var det ikke overskudd til.


Det var en lang og slitsom dag. Mye av det vi skulle se var gjemt i tåka. Likevel fikk vi sett og hørt så mye, og mye av det gjorde et inntrykk. Dette er en tur jeg sent vil glemme.

Men, det kan godt hende jeg har lyst til å ta den en gang til, - en gang det ikke er tåke. ;)