Den tredje dagen i Irland var den dagen vi satt i buss. Vi startet klokken 7 på morgenen, og var ikke tilbake før ti på kvelden. Dagen startet, og sluttet, med en transportetappe, fra Dublin til Galway.
Fra Galway var vi med på en sightseeing som gikk gjennom vest-Irland, ut til Cliffs of Moher, og tilbake til Galway, i regi av Galway Tour Company. Vi ble kjørt av en utrolig kunnskapsrik sjåfør ved navn Eamon, som gjorde det han kunne for å gi oss en fin tur, til tross for lite samarbeidsvillige værguder. Jeg knipset, knipset og knipset, i tåka.
Som jeg nevnte tidligere: I Irland finnes det mange steinkirker og -ruiner. Mange.
Mange.
Fartsgrense: 100 km/t. Dette var det eneste stedet med ny asfalt. Overalt ellers var veistandarden av den typen vi leser om i avisa. Med bilder hvor en gubbe eller to står og løfter fortvilet på skuldrene.
Man kan såvidt skimte steinmurer og en fjelltopp. I hine hårde dager bygget irene steinmurer. De børstet omhyggelig hver eneste stein fri for jord, og på den måten fikk de jorder som sauene kunne beite på.
Ved en av de mange steinkirkeruinene stoppet vi. Fine gamle kirken.
---
Og så stoppet vi ved Ballyalban Fairy Fort.
Det var som å havne i en drøm.
Og man kunne skrive ned sine ønsker, og håpe at "the fairies" ville oppfylle dem.
---
OK. Jeg innrømmer det. Jeg lot meg fascinere av landskapet, og av steinen.
Leamaneh Castle. En rødhåret kvinne gjorde alt hun kunne for å beholde eiendommen i familien etter at mannen hennes ble drept. Bare for at hennes dust av en sønn kunne flytte derfra kort tid etter at hun døde? Mannfolk! OK, det kan godt hende jeg forenkler historien nå. Det kan tilogmed hende at jeg misforsto den, ettersom jeg var halvdød av sult på dette tidspunktet. Heldigvis var vi ikke langt fra Doolin, hvor vi hadde lunsjpause.
Sannsynligvis turens beste måltid: Beef and guinness stew. Det var fantastisk godt.
Så var vi klare for turens høydepunkt, turens EGENTLIGE mål: Cliffs of Moher.
Dere ser kikkerten, ikke sant? Dere skjønner at det betyr at her er det noe som VIRKELIG er verdt å se?
Vi gikk til toppen bare for å ha gjort det, og tok bilder av tårnet bare for å ha gjort det og.
Her er link til bilder av Cliffs of Moher slik de OGSÅ kan oppleves.
Heldigvis visste den dyktige sjåføren vår at tåka vanligvis er borte lenger nede, og DER er det også klipper. Riktignok ikke så høye og fantastiske som de ovennevnte, men mindre kommersialiserte. Et skikkelig plaster på såret, altså:
Ja, og så var det jo litt stein der og, da.
På veien tilbake mot Galway hadde jeg tatt så mange bilder av stein at jeg var litt sliten av hele fotograferinga. Sjåføren fortalte om de tunge årene i Irlands historie, da potethøsten slo feil tre år på rad, folk emigrerte til USA, og så videre. Bildet under viser det egentlig så godt. Kirken er forfalt. Kirkegården er der. Noen flotte gravsteiner er det der. Men mest av alt er det mindre steiner. En stein for hver person som døde. Det var så mange, og tidene var så dårlige, at å lage gravsteiner og fine gravsteder var det ikke overskudd til.
Det var en lang og slitsom dag. Mye av det vi skulle se var gjemt i tåka. Likevel fikk vi sett og hørt så mye, og mye av det gjorde et inntrykk. Dette er en tur jeg sent vil glemme.
Men, det kan godt hende jeg har lyst til å ta den en gang til, - en gang det ikke er tåke. ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar